Klokka er offisielt passert midnatt. En relativ bedriten valentine dag har blitt passert i stillhet… Mannen er på jobb på riggen, men vi markerer uansett ikke dagen, siden vi jo setter pris på hverandre alle 365 dager i året. (Unnskyld, jeg driver å lader opp til en relativt klissete looov story her) Dog savnes han høyt og jeg har hjemlengsel egentlig, for å toppe det hele. Det blir dessuten ikke bedre av å sitte over fysiologiboka å speide ned på kafeen som ligger over gata, som for dagen er “pynta” med røde heliumbalonger og røde roser. Den er overfylt av klissete par som sitter å holder hender, stryker hverandre over låret under bordet og kliner over spagettien. Blæ… Jeg har derfor hatt en egen date i kveld. Marie på date med Marie. Vi har hatt det svært så hyggelig, med dype konversasjoner, sesong 5 av sex and the city, spist smågodt og lest i gamle blader. I Elle kom vi (jeg da altså) over denne historien. Den er så fin. Småklissete, men fin. Tenk om alle kunne vært som Pål. Pål denne grepa karen. Les den, litt lang, men les den!
Det finnes en historie som jeg hørte for flere år sida, og som jeg fortsatt tenker på i ny og ned. Det jeg synes er så fint med den, er at jeg ikke hadde trodd på den hvis jeg hadde sett den på film. Den er for urealistisk rett og slett. Dette blir for dumt hadde jeg sagt, også hadde jeg rista på hodet og som vanlig skyldt på amerikanerne. For det er det jeg gjør når jeg ser litt for urealistiske og tårevåte filmer. De jævla amerikanerne, sier jeg da, de gir seg faen meg aldri. Og jeg har jo rett. Amerikanerne gir seg faen meg aldri. De kjenner absolutt ingen begrensinger. Her må vi ha en tårevåt og lykkelig slutt, sier som regel en amerikaner, “You bet your ass we will”, svarer de andre amerikanerne da. For sånn er det de holder på. Den ene slutten lykkeligere enn den andre. Du kan bet your ass on it, hvis du vil.
Men noen historier er enkelt og greit bare fine. Enten de er troverdige eller ikke. Hver dag skjer det ting i virkeligheten som er svært lite sannsynlig, og som vi aldri hadde trødd hvis vi så det på film. Og den historien som jeg hørte for flere år sida, og som jeg fortsatt tenker på i ny og ned, er en sånn historie. Jeg hørte den av en venninne av meg (hun har en bi-rolle i historien) og jeg må ærlig innrømme at det godt kan hende at jeg har rota litt med detaljer og sånn. Men jeg lover at jeg skal prøve å fortelle historien s oppriktig jeg kan uten overdrivelser. Såpass føler jeg faktisk at jeg skylder Pål. Pål er nemlig helten i historien. Han finnes på ordentlig og han bor til og med i Oslo.
Da Pål var en ung gutt, var han i Lima, hovedstaden i Peru, på ferie. Den siste kvelden han var der, møtte han en lokal jente. Maria het hun. Og Pål og Maria satt og prata sammen hele natta. Det var alt. De bare satt og prata. Men de trengte ikke å gjøre mer enn det for at Pål skulle ble forelska i Maria. Og han var fortsatt forelska i henne da de sa farvel morgenen etter. Han var fortsatt forelska i henne da an satt på flyet hjem. Han var fortsatt forelska da han noen dager etterpå begynte på skolen igjen. Og sånn fortsatte det. Uansett hvor lang tid som gikk, var og ble Pål fra Norge forelska i Maria fra Peru. Han hadde ikke telefonnummeret hennes, ikke etternavnet hennes. Ingen ting.
YVi heier på dere ja! Husk det! Y
Helt til Fredrikstad faktisk! Starta turen i går morres. Må si jeg revurderte mang en gang om jeg faktisk skulle dra, men formen hadde jo på mirakuløst vis blitt noe bedre i løpet av natta. Da tenkte jeg at det sikkert ikke ble så mye verre hvertfall. I følge prognosene er dessuten de fleste friske igjen innen 48t, så i teorien skulle den jo kun vare til i går kveld.
Innlegg
